Kommentarer fra stiftelsen 2022

I motsetning til de to forrige årenes rapporter, har denne gangen ikke pandemien stått i sentrum for de etiske og prinsipielle gjennomtenkningene. Andre viktige temaer står imidlertid i kø – i år med hovedvekt på journaljakt, mangfold og krevende kriminal- og rettsjournalistikk.

Skal vi dømme etter mediehusenes årsrapporter, er det heldigvis god plass for etisk meningsutveksling i – og forhåpentlig også mellom – redaksjonene. Det vi må passe oss for, er at dette blir en øvelse som gjennomføres kun ved spesielle anledninger. Det er i den daglige bevisstgjøringen at det de gamle filosofene kalte moralsk dyd, blir til. Aristoteles mente at moralsk dyd på sitt beste er en form for «god vane». Jo mer vi trener på den, desto mer blir den en del av de menneskene vi er.

Side om side med moralsk dyd står imidlertid den intellektuelle dyd, som inkluderer det vi gjerne kaller praktisk klokskap. Den praktiske klokskap handler om noe mer enn vane og trening. For virkelig å være klok, må man også tenke, reflektere og diskutere – og søke etter det som er sant.

Den etikken og de idealene som vi i Polarisstiftelsen er satt til å hegne om, handler både om innøvde praksiser og om refleksjon og gjennomtenkning.

Det er helt essensielt at mediehusene og deres redaksjoner utgjør reelle arenaer for etikk, visjoner og verdier. Alternativet er journalistikk og medier som blir lette ofre for forenkling, forflatning og ikke minst for raskt fremvoksende digitalt generert innhold, ved hjelp av former for kunstig intelligens som vi ikke har – og neppe kan ha – full kontroll over.

Mye står i sannhet på spill!

Takk til Eva Kvelland og Svein Brurås, som sammen med undertegnede har skrevet essays til denne rapporten. Og takk til redaksjonene for høyst verdifulle innspill.

På Polarisstiftelsens vegne,

Henrik Syse, styreleder

 

Vil du være «tett på»? Ikke glem de skriftlige kildene

Av Svein Brurås

Et kjennetegn på kvalitetsjournalistikk er undersøkelsen. Dette kan høres selvsagt ut, men det er faktisk ikke det. Ofte handler journalistikken om formidling uten undersøkelse, altså om å publisere det noen ønsker å si eller å vise fram. Men en redaksjon som vil drive god journalistikk, undersøker selv hvordan ting forholder seg, hvordan det står til, og hva som egentlig er fakta i en sak.

Nå vet vi alle at journalistikken er mangfoldig. Den omfatter mange ulike sjangre og mange ulike metoder. Noen av dem omtales ofte med litt nedlatende begreper: referatjournalistikk, mikrofonstativ, énkilde-journalistikk. Men her må vi ikke bli for snevre og dogmatiske: Referater og muntlige kilder har alltid vært en viktig del av journalistikken, og énkilde-journalistikk er noen ganger helt kurant og greit. Journalistikken kan ikke bestå kun av gravejournalistikk. Vi vet dessuten at redaksjonene arbeider under tidspress og med store produksjonskrav.

Likevel: En redaksjon med høye journalistiske ambisjoner holder fast på undersøkelsen, ikke bare formidlingen. Journalistikkens grunnmur er kravet til sannhet, kildekritikk og kontroll av fakta. I en berømt amerikansk lærebok (The Elements of Journalism) blir det spurt: Hva er journalistikkens kjerne? Jo, svarer forfatterne, “Its essence is a discipline of verification». Journalistikk er først og fremst fakta-formidling, det er innsamling og publisering av troverdig og korrekt informasjon. Det er kvalitetssikret informasjon. Vi skal formidle et sant bilde av det som skjer i samfunnet. Fagets profesjonsetikk og arbeidsmetoder er utviklet med tanke på å innhente og formidle pålitelig informasjon.

I hverdagen kan dette kan ta litt tid. Publiseringen må kanskje vente en time eller to. Men dette hentes inn igjen på kvalitet.

For å ta denne litt høystemte refleksjonen ned på jorda: I innlegget mitt til Polaris-rapporten i år vil jeg gjerne si noen ord om skriftlige kilder og innsynsretten.

Muntlige kilder er vel og bra, men som journalister trenger vi noen ganger mer enn påstander, meninger og personlige opplevelser. Skriftlige kilder har ofte en større dokumentasjonsverdi – så sant vi finner fram til originale og relevante kilder.

Kan du offentlighetsloven?

Den lovfestede innsynsretten er et viktig redskap for den som ønsker å levere egenutviklede, undersøkende nyhetssaker. Journalister og redaktører som er i stand til å utnytte denne retten, har et fortrinn fremfor mer uvitende kolleger. Innsynsretten er lovbestemt. Siden 2004 er den faktisk slått fast i Grunnloven. (Søk gjerne opp og les Grunnlovens paragraf 100. Det er en vakker tekst på 11 linjer!) Mens Grunnloven er rund i sine formuleringer, er Offentlighetsloven mer presis om innsynsretten. Loven slår fast at innsynsretten gjelder all offentlig forvaltning, som betyr at den gir oss dokumentinnsyn både i statlige organer, i fylket og i kommunen. Andre lovbestemmelser gir oss tilgang til møter i forvaltningen og i rettsvesenet.

Et av Stiftelsens spørsmål til redaksjonene i forbindelse med årsrapporten for 2022 handlet om nettopp bruken av innsynsretten. Vi spurte: – Hvilke erfaringer har redaksjonen med journaljakt? Blir det praktisert? Møter dere motstand fra kommuneadministrasjonen eller andre?

Nyhetsjakt i postjournalene er en vanlig måte å praktisere innsynsretten på. En slik jakt kan gi journalistikken i lokalavisa et løft. Mange av Polaris-avisene arbeider rutinemessig og godt med dette. Svarene på Stiftelsens spørsmål viser at en del redaksjoner har god kunnskap om offentlighetsloven og de mulighetene den gir. Andre av redaksjonene har åpenbart mindre peiling og lavere ambisjoner. Vi vet fra før at blant journalistene i Polaris-sfæren finnes noen av landets fremste innsynseksperter, som er kjent for gode resultater. Men nivået rundt om i de mange avisene er sprikende.

«Tett på»

Lokalavisene gjentar stadig sin målsetting om å være «tett på» det som skjer i lokalsamfunnet. Det er bra – men det bør også innebære at man er tett på saksbehandlingen i kommunale organer, det vil si inngående og utgående post, sakslister og vedtak, rapporter og søknader. Lokalavisen bør sjekke postjournalen regelmessig. Journalister som praktiserer dette, vil etter hvert opparbeide seg en teft for hvilke stikkord og hvilke dokumenttitler som kan skjule en god sak.

Så er det slik at loven også inneholder en del unntak fra innsynsretten, og disse må journalister kjenne til. De må vite at et avslag på innsyn alltid skal begrunnes med en henvisning til en konkret unntaksbestemmelse i Offentlighetsloven. En del kommuner gir avslag nokså rutinemessig, også når de strengt tatt kunne ha praktisert åpenhet. Da bør redaksjonen klage – i første omgang til det organet som gav avslag.

Et annet poeng som vi kan lese ut av svarene på Stiftelsens spørsmål, er at viljen til åpenhet varierer fra kommune til kommune. Her har lokalavisen et oppdrageransvar. Hvis det går tregt å få svar på innsynssøknader, eller hvis postlisten ikke blir oppdatert, eller hvis det gis avslag uten lovhjemmel eller med dårlig begrunnelse, eller hvis kommunen tilbyr en muntlig orientering i stedet for dokumentinnsyn, så bør lokalavisen legge press på kommunen. Man kan søke om såkalt merinnsyn, eller man kan klage på avgjørelsen. Hvis ikke vil det fort utvikle seg en ukultur i kommunen der administrasjonen skalter og valter med innsynsretten alt etter hva som passer dem. Hvis dette får lov å skje uten protester, har lokalavisen sviktet sin oppgave.

Ikke alle avisene kan drive med ressurskrevende gravejournalistikk over tid – slik for eksempel Adresseavisen har gjort i saken om Helseplattformens konsulentbruk; slik Sunnmørsposten har gjort om dødsulykker i trafikken; eller slik Fædrelandsvennen har gjort i en stor og viktig sak om kritikkverdige forhold i en kommunal bedrift. Men også mindre redaksjoner klarer å gjennomføre viktige graveprosjekter, slik Brønnøysund Avis gjorde i saken om utbygging av oppdrett på Helgeland, og slik Lister gjorde på et skandaleprosjekt om en gang- og sykkelvei i Lyngdal.

Det alle kan – og bør – gjøre, er å foreta egne journalistiske undersøkelser samt sørge for faktasjekk og tilgang til de beste kildene, i pakt med journalistikkfagets sentrale kjennetegn.

Føler du at du har for lite kunnskap til å jobbe med journaljakt, og for lite kunnskap om innsynsretten? Da kan du jo ta en titt på Norsk Presseforbunds nettsted presse.no/offentlighet/, som gir god praktisk veiledning for journalister i lokalaviser. Til din egen inspirasjon kan du også lese hva Romsdals Budstikke, Fosna-Folket og Lister skriver om dette temaet i sine svar til Stiftelsen i årsrapportene for 2022.

 

Frihet, likhet og konsernsvøpe

Av Eva Kvelland

Schibsted, Amedia og Polaris kontrollerer over 70 prosent av avisopplaget i landet. Det bør vel være oppskriften på begrenset lokal frihet, mer strømlinjeformet innhold og mindre mangfold i medie-Norge?

De tre store mediekonsernene eier en stadig større andel av norske aviser. Når Europarådet betegner en eierkonsentrasjon på mer enn 55 prosent fordelt på tre konsern som «høy» så gjør det den norske strukturen potensielt risikofylt. Men hvis vi går noen år tilbake i tid og ser på en situasjon med kostnadskutt, digital treghet og sluttpakker, vet vi samtidig at alternativet trolig er et mye større problem for mediemangfoldet enn det de tre konsernene noen gang vil bli. Det betyr ikke at eierkonsentrasjonen er uproblematisk, men det gjør god risikostyring til nøkkelen for å finne den balansen mellom måloppnåelse, risikovilje og tiltakslyst som gir det beste av konserntilhørigheten, uten å miste selvstendighet og redaksjonell frihet som lokale og regionale aviser.

Debatten tilbake i 2021, om dramaet i avisen Nidaros, om Amedia og om redaksjonell eierinnblanding, aktualiserte spørsmålet om risikoen med eierkonsentrasjon og konserntilhørighet. Jeg skal la Amedia-debatten ligge her, men den er en del av bakteppet for at stiftelsen stilte følgende spørsmål til redaksjonens årsrapporter for 2022:

Konserntilhørigheten innebærer mange fordeler, særlig med tanke på den digitale transformasjonen, men også på en rekke andre måter. Men kan det være fare for at avisene blir for like? Er det fare for at lokalt særpreg, egen redaksjonell profil og originalitet går tapt? Er innholdsutviklere på konsernnivå blitt konkurrenter til redaktørene? Er mediemangfoldet truet?

En dyd av nødvendighet

En gjennomgang av svarene fra de ulike redaktørene, viser én ting veldig tydelig: Konserntilhørigheten oppfattes i liten grad som en trussel mot mediemangfoldet. Men derfra er det mange interessante vurderinger som både priser og problematiserer tilhørigheten til et konsern – godt krydret med et iboende behov for å forsvare sitt eget lokale særpreg.

La oss begynne med å oppsummere redaksjonenes svar på en enkel måte:

  • De fleste ser ikke på konserntilhørigheten som en trussel mot egen frihet.
  • Mange mener at tematikken i spørsmålene fra stiftelsen er viktige og relevante.
  • Noen stiller kritiske spørsmål, men få av dem går langt inn i problemstillingene.

Svarene fra redaksjonene levner liten tvil om at de minste avisene har størst nytte av konserntilhørigheten, og særlig av det sentrale analyseteamet og de felles verktøyene. Det er ingen overraskelse, men det er også de minste avisene som er mest opptatt av den potensielle trusselen konserntilhørigheten kan ha for en lokalavis’ særpreg. For mange er tilhørigheten til Polaris Media en dyd av nødvendighet og et spørsmål om overlevelse. Tilgangen på verktøy og kompetanse gjør at de lokale ressursene kan brukes på journalister – og da journalister som har verktøy til å gjøre en bedre jobb enn hva alenegang ville ha lagt til rette for.

Full redaksjonell frihet?

Schibsted-aviser skriver mest om næringsliv, mens Amedia- og Polaris-avisene har noe mer innhold om helse, forteller rapporten «Mediemangfold i et innholdsperspektiv», publisert av Medietilsynet i november 2022. Analysen av nærmere 6,9 millioner artikler fra 252 nettaviser over to år konkluderer med at det er «(…) til dels større tematiske forskjeller mellom mediekonsernene enn når avisene sammenlignes ut fra konkurranseposisjon eller utgivelsesfrekvens.». Det er ikke gitt at konklusjonen i seg selv definerer et mangfoldsproblem, men det er en problemstilling det er klokt å diskutere.

«Jeg er ikke bekymret i vårt konsern. Der er det full redaksjonell frihet», står det i svaret til redaktøren i Framtid i nord. Utsagnet representerer mange av svarene stiftelsen har fått fra redaksjonene. De opplever selv at konserntilhørigheten ikke påvirker den redaksjonelle friheten. Dette er ikke tiden og stedet for en ny runde om Amedia og eierinnblanding, men om ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, så er saken rundt Amedia kanskje et godt eksempel på hvordan kriser kan skape økt bevissthet og klarere linjer. Selvsagt har avisene i et konsern et behov for å forsvare sitt eget valg av tilhørighet – enten det kom med eller uten følge av en trussel om nedleggelse. Det kan prege redaksjonenes svar på spørsmålet fra stiftelsen. Likevel opplever jeg i større grad svarene som et resultat av at mange redaksjoner, små som store, er og har vært særdeles bevisste på at konserntilhørigheten ikke skal og ikke kan true selvstendigheten og den redaksjonelle friheten. Og skal jeg tolke det jeg leser, så er det også den holdningen «mor» – konsernet – har til sine sønner og døtre i det ganske land.

Blir avisene for like?

Forskjellene i hva som dominerer av saker mellom konsernene, betyr ikke nødvendigvis at avisene i det samme konsernet er for like, men at de samlet skriver mer om ett saksfelt, mens avisene i et annet konsern samlet skriver mer om et annet saksfelt. På samme måte har avisene i det samme konsernet likere design, likere teknologi, likere kundeløsninger og så videre. På mange måter blir de faktisk likere, men en trussel mot mediemangfoldet utløser denne likheten neppe.

Også medietilsynet konkluderte med at eierskap påvirker innholdet. Men de sier også at «forskjellene viser at aviser med ulik konserntilhørighet (…) bidrar på hver sin måte til det tematiske innholdsmangfoldet». Det er stor forskjell på å si at konserntilhørigheten og eierskapet truer mediemangfoldet – og at den samme strukturen bidrar til innholdsmangfoldet. Jeg er ikke så bekymret, men jeg er glad for å lese at redaktørene mener spørsmålet er viktig og at det må stilles. Det er på den måten vi sørger for alltid å kunne kontrollere at den redaksjonelle friheten og det lokale særpreget ivaretas – samtidig som man utnytter de mulighetene som ligger i konserntilhørigheten.

Konklusjonen min er ingen kioskvelter: Visuell likhet truer ikke mediemangfoldet; kunnskap om hvilke saker som leses og prioriteres, truer ikke det lokale særpreget; og tilgang på et utvalg av generiske saker truer ikke den redaksjonelle friheten. Like sant er det at kontrollspørsmålene aldri kan stilles ofte nok – både av mediekonsernet og av avishusene selv. Selv om eierkonsentrasjonen i seg selv ikke øker mediemangfoldet, bidrar det til å hindre den betydelige mangfoldsreduksjonen vi ville ha fått dersom hver redaksjon fortsatt skulle ha vært sin egen lykkes smed – og for mange: grave sin egen grav. Deling av kompetanse, teknologiske løsninger, analyseverktøy, nettavisløsninger og generiske saker gir besparelser både i tid og kroner – som forhåpentligvis brukes til flere journalister og bedre saker. Men for en liten avis, med små ressurser, kan det være en hårfin balanse mellom å ha tilgang til felles ressurser og å spare tid på snarveier i gråsonen. Det gjør spørsmålene til stiftelsen evig relevante.

 

Om å løpe i flokk

av Henrik Syse

Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken har begge ført til selvransakelse i norsk presse. Som én redaksjonell rapport sier det, er det hele nesten paradoksalt: Etter å ha løpt i flokk i den opprinnelige dekningen av sakene – ikke minst hva angår Baneheia – er man nå tydelig samlet i ny flokk som roper på selvransakelse og annerledes og bredere dekning.

Som en kommentar til redaksjonenes prisverdige vilje til å lære av slik saker – og la oss huske at de ikke er enestående – vil jeg berøre tre punkter av presseetisk viktighet og tyngde:

For det første:

Norge er et samfunn med høy tillit mennesker imellom og høy tillit til myndighetene. Det er i hovedsak en styrke for samfunnet – og for journalistikken. Normalt slipper man å anta at det er løgn, korrupsjon og lovstridig maktkamp som er hovedregelen når samfunnets institusjoner skal gås etter i sømmene.

Det betyr selvsagt ikke at løgn og korrupsjon ikke finner sted – tvert imot – men man trenger ikke ha som utgangspunkt at det er standarden. Og når slik atferd avsløres, vil det heldigvis være bred enighet om at det handler om noe illegitimt, med en tilhørende anerkjennelse av at pressen har som oppgave å undersøke det.

I de nevnte sakene handler det imidlertid ikke om løgn eller korrupsjon, men om en jobb som ikke er utført på godt nok vis, og samtidig en samlet befolkning som har så stor tillit til instansene det er snakk om – i dette tilfellet politi og rettsvesen – at man underveis stiller påfallende få kritiske spørsmål.

Det er nettopp poenget her: ikke at tillit til institusjonene ikke er en bra ting, men at det ikke fritar pressen fra å stille kritiske spørsmål og lete etter andre vinklinger og kilder etter de oppleste og vedtatte. Særlig gjelder dette i asymmetriske forhold, der én part har prestisje og makt, mens den annen part har langt vanskeligere for å bli tatt på alvor.

Det fine med et tillitssamfunn er at det tåler kritikk og undersøkelser. Et munnhell sier at tillit tar lang tid å bygge, men raskt blir revet med. Heldigvis er ikke det sant. Ja, tillit tar tid å bygge, men det betyr også at det oftest vil ta tid å rive den ned. Vi tåler feilsteg fra mennesker og institusjoner vi har tillit til eller stoler på, nettopp fordi vi tror at feilene ikke er det som helt og fullt kjennetegner personen eller institusjonen som har feilet. Ja, tilliten vil bli svekket, og spørsmål vil – og skal – bli stilt. Men det betyr ikke at tilliten er forsvunnet én gang for alle.

Vi har en mangfoldig presse i Norge, neppe så mangfoldig som den burde være, men likevel mangfoldig nok til å ha rom for forskjellige syn. Denne saken minner oss om at samfunnets tillit bedre ivaretas når ikke alle dekker en sak på akkurat samme vis, når kildetilfanget gjøres bredere, og når noen tør å stille spørsmål som andre ikke stiller.

 

For det andre:

Når moralske verdier står på spill, er det både forståelig og riktig at man kjemper for verdiene det er snakk om. Det gjelder også i journalistikken. Beskyttelse av barn og kamp mot seksuell vold utgjør en av verdens viktigste oppgaver. Selv har jeg sittet i Den Norske Nobelkomité og gitt Nobelprisen til Nadia Murad og Denis Mukwege. Det skapte hos meg en dramatisk påminnelse – hvis jeg trengte det! – om at kampen mot seksuell utnyttelse, ikke minst av barn og unge, er av en art som kaller på moralsk tydelighet og stor oppmerksomhet.

Men det er nettopp når man befinner seg i et slikt modus, at store feil kan gjøres. Ikke minst kan man glemme at også en den anklagede eller dømte har rettigheter og verdighet. Ja, man kan falle for fristelsen til å lage et bilde av moralske monstre og av saker som er opplest og vedtatt.

Heri ligger pressens utfordring: å drive god og etterrettelig journalistikk om moralsk betente spørsmål. Da handler det ofte om å holde igjen og ikke trekke konklusjoner for raskt. Når fordømmelsen og opphisselsen er på sitt sterkeste, er det imidlertid lett å føle en forpliktelse til moralsk stillingtagen gjennom tydelig vinklet journalistikk.

Det er da man med ro og tålmodighet likevel skal gjennomtenke hvilke vinklinger man velger, og hvilke spørsmål man stiller – og ikke stiller. Kampanjejournalistikk og journalistikk som søker å styrke et inntrykk i en sak, kan ha sin berettigede plass i et medialt ordskifte, men bærer også i seg store farer.

 

Og for det tredje:

Vår tids journalistikk er personfokusert. Det preger også kriminal- og rettsjournalistikken.

Ofte er det riktig å bruke både navn og bilde i slike saker. Dette handler om krevende og viktige moralske grenseoppganger som de fleste journalister og redaktører kjenner godt.

Nærgående oppslag om gjerningspersoner rammer imidlertid også gjerningspersoners nærstående og familie, også når identifikasjonen ligger godt innenfor de presseetiske rammer. Å se ens familiemedlem og familienavn i media dag etter dag, utelukkende med negativt fortegn og med moralsk forargelse, har store konsekvenser for dem som berøres. Verden blir raskt skummel og fiendtlig, uten at man har noe sted å gjemme seg.

Også når en sak ender med en frifinnelse eller endring av tidligere dom, har det store personfokuset kostnader. Ikke bare den som selv er i søkelyset, men alle rundt blir del av et drama hele samfunnet følger med på. Også når man ikke eksplisitt skrives om eller avbildes, føler man som familiemedlem eller annen nærstående en konstant sårbarhet – en opplevelse av å være på utstilling i en kamp mellom godt og ondt, der man selv synes å befinne seg på det ondes side.

Baneheiasaken og Birgitte Tengs-saken minner oss om kriminal- og rettsjournalistikkens langvarige kostnader for dem som havner i medias søkelys. Det betyr ikke at slike saker ikke skal omtales, eller at det ikke skal være oppmerksomhet om den tiltalte eller dømte. Men vi bør gjøre mer for å ta hensyn til menneskene som står rundt, som kanskje deler hovedpersonens etternavn, og som opplever seg kringsatt av journalister og spørsmål.

Mennesker og rettsprosesser er feilbarlige. Vi har fått en alvorlig påminnelse om det i de nevnte sakene. Som en rekke av redaksjonene klokt påpeker, bør det medføre økt diskusjon og læring i både små og store mediehus. Vi håper at våre refleksjoner – og refleksjonene i redaksjonene – bidrar til det.